Jeg MÅ fortelle dere om den fantastisk gode nyheten vi fikk i går!



Vi har jo som kjent tre katter, og alle tre er nokså gamle, to er 14 år, og en er 13 år. Derfor var det ikke så overraskende da en av dem begynte å skrante i vinter, det er jo dessverre livets gang. Josefine er vår absolutte yndling, hun er akkurat slik en pus skal være, kjælen, rolig og trygg både på seg selv og på oss tobente. Hun snakker med oss, til og med, og er bare helt skjønn!

Men i vinter, altså. Da begynte hun å kaste opp, hver dag. Vi tok henne med til dyrlegen, som sa at hun led av begynnende nyresvikt, et ganske vanlig problem for eldre katter, og det eneste man kunne ha gjort var nyretransplantasjon, men det var selvfølgelig helt uaktuelt. Hun kunne godt leve en stund, men dette ville helt sikkert utvilke seg, og det kunne også skje raskt, sa veterinæren. 
Vi var selvfølgelig veldig lei oss, og brukte mange måneder på å venne oss til tanken om at vi snart ville miste lille Josefine. Vi var klare på at den dagen hun ikke lenger har et godt kattteliv, da ville vi la henne dø, for lide, det skulle hun ikke.



Våren gikk, og Josefine fortsatte å kaste opp, mer eller mindre, til tross for at hun kun spiste spesialfor, og det var hetl slutt på proteinrike godbiter, doctors order. Josefine ble tynnere og tynnere, og vi mistenkte at hun ikke likte foret. I sommer tok vi henne med på hytta, og som du kanskje vet er det museår i år. Josefine er en skikkelig ivrig jeger, og allerede etter kort tids musejakt, begynte hun å legge på seg. Hun kviknet mer og mer til jo mer mus hun fanget, og vi klødde oss i hodet. Dette stemte ikke! Med nyresvikt skulle hun ikke bli bedre av å spise mus, tvert imot! Vi begynte å tvile på diagnosen, og begynte samtidig å lure på om hun feilte noe annet, og kanskje noe enda verre. Så det første vi gjorde da vi kom hjem var å ta henne med til veterinæren for å dobbeltsjekke diagnosen. Det ble gjort med en enkelt blodprøve, som viste, ja hva tror du - at Josefine er frisk som en fisk! Det er ingenting i veien med nyrene, og ikke noe annet er galt heller!
Det eneste som plager henne litt er trolig en katteversjon av sure oppstøt, så nå har vi byttet for igjen. Josefine er kjempefornøyd, dette smaker mye bedre, og vi , ja vi er utrolig glade og gleder oss med en pus som skal leve og male og mjaue og ha det godt - lenge lenge, håper vi! 
Akkurat nå ligger hun og maler tett inntil meg, og vi storkoser oss, begge to!
(Jeg hadde tenkt å legge ut flere bilder, men det funker ikke nå, så jeg sparer dem til senere)