Stabburet

Jeg lovet dere å fortellemer om mitt spennende besøk fra Québec og vår fine tur til Telemark, så her kommer fortsettelsen! Som avtalt møttes Carole og jeg grytidlig lørdag morgen på jernbanestasjonen i Drammen, hun kom fra Oslo med tog, og jeg med bil hjemmefra. Følelsen jeg hadde fått av at hun var et varmt og flott menneske viste seg å stemme godt, og vi fant tonen umiddelbart. Dagen hos Bjørg i Svartdal ble utrolig flott, kjempehyggelig og veldig lærerik, særlig for meg, som ikke visste noe særlig om mohairgeiter fra før. Nå vet jeg litt mer om mangt, om kvalitet på ulla og nødvendigheten av å blande inn andre fibre for å kunne klare å spinne den lange ulla, om hudproblemer, foring og avl, om vaksinasjon og rovdyrtrusler, om plantefarging og veving, og -bonus- jeg har fått et lite inntrykk av et vakkert område i Norge og hyggelige mennesker jeg ikke kjente fra før ! Det var ikke lite på en dag!    



I et hyggelig verksted, som fungerte som vevstue, kontor og butikk ble vi varmt mottatt av Bjørg og noen av hennes medarbeidere, som vevde, strikket og hjalp til med diverse arbeid.
Her er de i gang med et nydelig pledd vevd i Bouclégarn i skjønne lavendel og grønne toner, men dessverre kommer ikke fargene helt godt frem på bildet.


Fristelser overalt!


Gamle karder og....



Lillefix, de har feller og små bløte skinn fra kjeene, det er det mykeste jeg har kjent noengang!

De to oppdretterne hadde mye å snakke om, og masse til felles, men det viste seg også at mye var foskjellig. Vi snakket fransk, engelsk og norsk om hverandre, det var veldig morsomt. Det som overrasket meg litt var at det var såpass vanskelig å forstå canadiskfransk, det var masse som gikk meg hus forbi, gitt ;) Vi gikk oppover i åsen, en halvtimes bratt tur for å se på noen av geitene til Bjørg. Tilsammen har hun 35 geiter, som var spredd litt rundtomkring på forskjellige beiter. Der oppe på ca 750 meters høyde over havet var det såvidt begynt å bli høstfarger, og flott utsikt.



 
Skjønne krøllgeiter

Timene fløy, og etter en herlig lunsj og enda mer prat var det på tide å dra hjemover. Men først var det tid for de herligste fristelsene, ja garn, nettopp, du skjønte det du! Som vanlig når jeg står foran hyller med lekkert, blir jeg nesten lammet og klarer ikke å velge, og noen ganger kommer jeg ut omtrent tomhendt, dum som jeg er! Men denne gangen tok jeg skjeen i en annen hånd! Jeg handlet ikke så mye, for jeg vet jeg kan få anledning igjen senere, men du verden så lekre farger og mye å velge i!


Dette skjønne supermyke garnet er altså spunnet av Bjørgs egne geiter. Til venster er Mohair bouclé ( (78% Mohair, 13% Mérino og 9 % Nylon, og de fem buntene til høyre er Kid Mohair (75% Mohair og 25% Merino), nydelig garn med en helt spesiell glans.



Denne bunten fikk jeg av Carole, og kommer fra hennesegen ull. Det er Kid Mohair, nydelig og mykt, det også.


Jeg er så fascinert av merkelappen på garnet, med bilde av hennes premiebukk Malikou le magnifique. Herlig, ikke sant?

NB:
 Bjørg på handelsstevnet i Skien denne uken, jeg anbefaler det varmt for dere som bor i nærheten der! Kanskje jeg tar meg en tur til helgen også!

  

Jeg MÅ fortelle dere om den fantastisk gode nyheten vi fikk i går!



Vi har jo som kjent tre katter, og alle tre er nokså gamle, to er 14 år, og en er 13 år. Derfor var det ikke så overraskende da en av dem begynte å skrante i vinter, det er jo dessverre livets gang. Josefine er vår absolutte yndling, hun er akkurat slik en pus skal være, kjælen, rolig og trygg både på seg selv og på oss tobente. Hun snakker med oss, til og med, og er bare helt skjønn!

Men i vinter, altså. Da begynte hun å kaste opp, hver dag. Vi tok henne med til dyrlegen, som sa at hun led av begynnende nyresvikt, et ganske vanlig problem for eldre katter, og det eneste man kunne ha gjort var nyretransplantasjon, men det var selvfølgelig helt uaktuelt. Hun kunne godt leve en stund, men dette ville helt sikkert utvilke seg, og det kunne også skje raskt, sa veterinæren. 
Vi var selvfølgelig veldig lei oss, og brukte mange måneder på å venne oss til tanken om at vi snart ville miste lille Josefine. Vi var klare på at den dagen hun ikke lenger har et godt kattteliv, da ville vi la henne dø, for lide, det skulle hun ikke.



Våren gikk, og Josefine fortsatte å kaste opp, mer eller mindre, til tross for at hun kun spiste spesialfor, og det var hetl slutt på proteinrike godbiter, doctors order. Josefine ble tynnere og tynnere, og vi mistenkte at hun ikke likte foret. I sommer tok vi henne med på hytta, og som du kanskje vet er det museår i år. Josefine er en skikkelig ivrig jeger, og allerede etter kort tids musejakt, begynte hun å legge på seg. Hun kviknet mer og mer til jo mer mus hun fanget, og vi klødde oss i hodet. Dette stemte ikke! Med nyresvikt skulle hun ikke bli bedre av å spise mus, tvert imot! Vi begynte å tvile på diagnosen, og begynte samtidig å lure på om hun feilte noe annet, og kanskje noe enda verre. Så det første vi gjorde da vi kom hjem var å ta henne med til veterinæren for å dobbeltsjekke diagnosen. Det ble gjort med en enkelt blodprøve, som viste, ja hva tror du - at Josefine er frisk som en fisk! Det er ingenting i veien med nyrene, og ikke noe annet er galt heller!
Det eneste som plager henne litt er trolig en katteversjon av sure oppstøt, så nå har vi byttet for igjen. Josefine er kjempefornøyd, dette smaker mye bedre, og vi , ja vi er utrolig glade og gleder oss med en pus som skal leve og male og mjaue og ha det godt - lenge lenge, håper vi! 
Akkurat nå ligger hun og maler tett inntil meg, og vi storkoser oss, begge to!
(Jeg hadde tenkt å legge ut flere bilder, men det funker ikke nå, så jeg sparer dem til senere)

Nå må jeg fortelle dere om mitt nye bekjentskap og alt det merkverdige som kan skje når man har en liten blogg og dermed et følehorn ute i den store verden! For et par uker siden fikk jeg en kjempehyggelig mail fra en canadisk strikkeglad dame som hadde kommet over den franske bloggen min. Hun holdt da på med å planlegge en tur til Oslo og Bergen, og hadde et meget spesielt ønske, som hverken ambassaden eller noen nettside hadde kunnet hjelpe henne med. Jeg var hennes siste håp, skrev hun! Jeg? Hehe. hva kan vel jeg gjøre, tenkte jeg i mitt stille sinn, før jeg leste videre.

Carole fortalte at hun driver oppdrett av disse sjarmerende krøllgeitene i Quebec, og ville veldig gjerne komme i kontakt med noen  som driver med det samme i Norge, for å diskutere forskjellig typer problematikk om oppdrett og for å se hvordan man videreformidler ulla til strikking og veving her hos oss.
Det spesielle spørsmålet hun hadde, var om jeg kjente til noen på Vestlandet som drev oppdrett av angorageiter! Ikke er jeg veldig godt kjent på Vestlandet, og lite visste jeg om angorageiter, men prøve å hjelpe kunne jeg, så jeg satte i gang med å lete rundt på internett og samle informasjon.
Ganske raskt kom jeg over Bjørg i Telemark, en kjempekoselig dame som bor på en fantastisk gård, så jeg kontaktet henne. Det viste seg å bli mer fullklaff enn noen kunne tenke seg. Ikke bare driver hun angorageitoppdrett, men i tillegg får hun spunnet og farget garnet, og hun har noen som både strikker og vever for henne. Og av alle ting, hun holder på å planlegge en tur til Canada for å kjøpe en spinnemaskin som ikke fås andre steder. Alt dette meldte jeg tilbake til Carole i Canada, som, ja gjett, visste masse om denne maskinen, og som kunne henvise Bjørg til en venninne for å diskutere problemer med maskinen. Bjørg ville veldig gjerne ha besøk av Carole, her var det klart at besøket ville være nyttig for dem begge! Så jeg satte i gang, for å hjelpe Carole å finne en måte å komme seg til Telemark, med buss fra Oslo der hun skulle bo på hotell! i tillegg sendte jeg henne tips om Folkemuseet, Husfliden, Norway Design og litt annet, og hjalp henne å finne Tekstilmuseet i Salhus, Dale fabrikker pluss pluss.



Det måtte jo gå slik at jeg fikk mer og mer lyst til å bli med på turen! Så, for å gjøre en lang historie kort, på fredag skal jeg til Svartdal med en vllt fremmed dame fra et annet kontinent!  Vi skal møtes på jernbanestasjonen i Drammen tidlig fredag morgen, og ingen av oss vet hvordan den andre ser ut! Vi bevarer mysteriet, og jeg har et stort med et smil om munnen når jeg tenker på vårt møte, men Carole sier at jeg kommer til å se henne med en gang, hun er den damen som ser mest forfjamset ut! Jeg er helt sikker på at vi får en uforglemmelig tur sammen! Dette er bare kjempegøy, og jeg gleder meg veldig! Klart jeg kommer til å fortelle dere om hvordan dette går!

BÆÆÆ :)

    

	Posted by Lilje @ 08/29/2007 09:39 AM PDT
	Slike tøflar har eg strikka òg. Eg kjøpte pakke med garn og oppskrift fra Atelje Margaretha i fjor. Garnet heiter navia, og er ei blanding av Færøysk ull, Shetlands ull og australsk lammeull.

Stor klem til Lilje, som la inn denne kommentaren under bildet av tøflene mine i dag. Nå slipper jeg å lete etter bortkommet mønster!

De første høsttegnene har allerede dukket opp,
men jeg har helt  bevisst både ignorert røde nyper og lavere badetemperatur 
og strukket sommeren så lenge som mulig ute på øya i havgapet.
Men nå er det ugjennkallelig slutt for i år.
Når gradestokken kryper under 10 grader om morgenen, 
og vinden jager folk og pus inn i hus,
da er det på tide å snu nesa hjemover.
I går lirket vi tre katter inn i to bur, 
tok opp de siste potetene,
fylte flyttebåten med badetøy, ullsokker og små rosa flittigliser.
Så her er jeg nå, hjemme i stua, med TV og alskens praktiske hjelpemidler,
lys i kjøleskapet og vann i do,
(nei uffda, vi har ikke do i stua hehe, ikke kjøleskap heller)
Det eneste jeg faktisk har savnet er bloggene våre!
Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, 
høsten er en flott tid på mange måter med blogging og strikketøy!  
Ikke noe å grue seg til, det! Tvert i mot!
Jeg gleder meg, jeg!

Se så nydelig det var den siste morgenen i soloppgangen.
Blikk stille, himmelen speilet seg i havet og luften var skarp og klar.
Jeg tror jeg begynner å glede meg til neste sommer med en gang, jeg! 



i mellomtiden skal jeg varme mine føtter med disse to, strikket etter fra en pakke med garn og oppskrift som jeg kjøpte for mange måneder siden. Morsomme å strikke var de, og gode og varme ble de, de sitter til og med veldig godt på foten. Men ikke husker jeg  hva garnet heter, og ikke hvem som solgte pakken,
så skal jeg finne ut det må jeg nok lete litt.  

Ferien er over for denne sommeren, og til tross for en rekordvåt juli måned og blekere skrott enn jeg kan huske å ha hatt på denne årstiden i hele mitt liv, (og det begynner å bli langt), så syns jeg at jeg har hatt en veldig fin sommer. Vi har vært tre uker ved sjøen og halvannen uke på fjellet, og koooost oss stort. Jeg har vært masse ute, gått lange turer med vind i håret og innlagt dusj i stille fjell, fyrt i peisen og strikket og kost meg. Helt herlig! Jeg føler meg rekreert og merkelig nok med et lite forbehold ganske klar klar for å starte på'n igjen,  men kjenner at  det er littegrann vanskelig å slippe feriemodusen. Men det haster da ikke, vel?

De som tror at man ikke kan utvikle vennskap på nettet tar feil. De aner ikke hvor mye hygge og glede vi har her ute i blogosfæren! Det er ikke mer enn 16 måneder siden jeg åpnet denne bloggen, og nå ser jeg at det allerede har vært over 9000 besøkende her. Det er helt enormt! Kjempegøy!

Tallet 10 000 nærmer seg med stormskritt, og det skulle være moro å vite hvem av dere som akkurat treffer det tallet. Blir det deg, så send meg noen ord, og så får du en liten overraskelse i posten. Jeg setter utrolig stor pris på hver eneste av dere som kommer innom, på alle de kjempekoselige kommentarene jeg får, og på all inspirasjonen jeg får av å besøke deres blogger. Akkurat nå om sommeren er jeg ikke så aktiv, men jeg kommer sterkere tilbake når høsten kommer krypende. Jeg gleder meg til å  kose meg med mange gode bloggopplevelser.

 
Det var jammen moro å blogge litt igjen nå! Og etter lang tids stillhet har jeg jo litt av hvert å fortelle, jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne! Jo, jeg kan forsøke meg på en spansk en, med å gjøre gamle nyheter nye, kanskje? Før de går helt ut på dato! Som vi alle vet fylte Dronnnig Sonja 70 år 7.juli, og feiret tri heile dager til ende, helt en dronning verdig, kan man vel si! Etter en regnvåt ferd fra Stavanger ankret tre store skip opp ved Mågerø, og vi kunne se dem fra hytta vår. Det var Kongeskipet Norge, det danske kongeskipet Danebrog og marinefartøyet Horten. Sjøen kokte av småbåter i flere timer, vi kunne se i kikkert at det var omtrent ufremkommelig for sjaluppene, men vi klarte å styre vår nysgjerrighet... en stund. ; ) Helt til neste formiddag og viraken hadde lagt seg... Da puttet jeg fotoapparatet i anorakklommen, og så putret vi avgårde i snekka i småregnet, for å ta en titt på de nydelige skipene.

Det vi ikke visste, var at de kongelige gjestene tilfeldigvis og akkurat da var på vei i land med sjaluppene for å spise lunsj på Jarlsberg Hovedgård, og vi kom midt oppi det! Sjaluppene gikk i skyttteltrafikk mellom skipene og land, og vi fikk små glimt av blide og glade kongelige gjester fra hele Europa.

 
Her er vår egen konge og dronning (bursdagsbarnet med blå sydvest), pluss dronning Beatrix og noen flere prominente gjester på vei i land fra Kongeskipet Norge i sjaluppen Stjernen. Stilig, spør du meg!

Tittil og tottil og tillerot -  og litt til !



Sånn egentlig har bloggen fremdeles sommerpause, men jeg klødde i tærne for å vise frem junisokkene mine som har vært ferdige noen uker allerede, og når jeg først er i gang kan jeg jo tegne og fortelle litt mer. Jeg strikket sokkene i Alpakka, og litt lengre enn oppskriften tilsa, for jeg syns sokker bør være både litt varme og lange og gode. At vi trenger jo noe eller noen for å hjelpe oss å holde varmen i sommer er helt sikkert! Oppskriften er her.


Som du ser har vi hatt et ordentlig strikkevær!  Dette er utsikten fra hyttevinduet vårt, slik vi har sett den i omtrent hele ferien.Man kan jammen trenge et stort strikketøy med god og varm ull i fanget i disse dager. Eller en malende og alltid fornøyd pus eller to!


Josefine kroer seg i fanget mitt.


Heretter skal oppvasken gå som en lek her i huset. Alle som har strikket sin egen kjøkkenklut vet vel det! Eller, vær stille, hørte jeg noen kremte litt? Kluten er i Mandarin Petit og jeg har brukt halvpatent for aller første gang.


Her er en liten begynnelse på et skjerf jeg har begynt på i sommer. Oppskriften er fra boken Victorian Lace Today, en helt fantastisk bok full av fristelser, og det lette og deilige garnet er SUBLIME KID MOHAIR BLEND, kjøpt i Dublin. Mønsteret i enden strikkes først, og så snus arbeidet, og man strikker midtstykket motsatt vei, hvis du skjønner hva jeg mener. I den andre enden kommer så en repetisjon av mønsterdelen på tvers igjen, vel med tid og stunder, da.


En sommerdrøm lar seg aldri fornekte. Her er samme utsikten en tidlig solskinnsmorgen. Sånn vil vi ha det! Når vi engang kommer neste sommer....

Bloggen og jeg har tatt sommerpause!
Gleder meg til å komme sterkere tilbake igjen etter sommeren!
God sommer alle sammen!