Jeg har blitt tellet i sommer, tro det eler ei! Akkurat som dyrene i eventyret om Geitekillingen som kunne telle til ti, men ikke bare det, jeg har også fått mitt eget bittelille dikt, skrevet til og om meg!

Til Ninne- en ferierende feriegjest

Tuuuusen takk, Geir!

Alle som kjenner meg godt vet at jeg er gift med en stor sterk bjørn. Men ikke alle vet at jeg har to bjørner i huset! Den store er litt sky der han brummer i sitt lune hi, men la meg få presentere den minste, som stiller velvillig opp som modell.

 
På catwalken iført et bløtt og lunt trekant-tørkle i Kid Mohair Bouclé fra Midt-Svarstad, rykende ferskt fra pinne nr 10.


Minner også på at nå nærmer det seg
10 000
besøk her i bloggen min, og for den som eventuelt ser at hun/han  "treffer blink", og sier fra til meg, vanker det en overrasklse i posten!

Etter et dypdykk i Finullkurven min og store valgets kvaler har også jeg kommet i gang med mine Paradoxical Mittens. Ikke akkurat noe tv-strikketøy, dette, og jeg kjenner at jeg går i surr hvis jeg strikker sent på kvelden. Men det er moro å se det spesielle mønteret vokse sakte frem mellom pinnene.





Denne litt uformelige tullen er på god vei til å bli et trekanttørkle, og er strikket av bouclégarnet i Super Kid Mohair, som er spunnet av mohaigeitene til Bjørg i Midt-Svartdal. Noe så mykt og deilig er det lenge siden jeg har kjent! Ikke lenge til det kommer av pinnene, jeg får bare ikke bestemt meg hvor stort det skal bli, så i mellomtiden strikker jeg litt til.



Og imens ligger min lille assistent og kvalitetssikrer garn. Denne kurven inneholder masse fargerike Finullnøster, og så fort Josefine får en sjanse, kan jeg være sikker på at hun bruker den til seng. Skjønner henne godt, jeg!

Se på  den koselige overraskelsen jeg fikk for et par dager siden! Jolily, en belgisk blogger, har laget denne kalligrafien til meg, og lagt den ut på bloggen sin. Jeg ble helt  rørt, jeg!

Vinteren nærmer seg, og det er lett å se rundt omkring på bloggene. Tror jammen det er på tide å begynne på julepresangene også, det er jo så mange som blir glade for noe hjemmestrikket! Og det er heller ingenting som er hyggeligere å gi bort! Så det passer jo bra da. Om disse fuglevottene blir en julegave vet jeg ikke ennå ,  men nå er de i hvert fall ferdige. Strikket på pinne 2,5 og med et Dalegarn, men jeg husker ikke hva det heter.

Det er nesten pinlig lenge siden, men jeg har altså fått denne kjempekoselige nominasjonen av Lillefix, og jeg er veldig glad for den! Stolt også! Det varmer å høre når noen sier noe pent, ikke sant?
Men jeg har glimret med mitt fravær i hele sommer, så da så. Nå satser jeg på en høst med mye mer aktivitet her igjen, og syns selv jeg har vært ganske flink de siste ukene. Men det tar tid, dette her!

Nå er det min tur til å sende den videre til  5 andre, og det syns jeg er vanskelig. Fr da må jeg jo velge! Det er jo så innmari mange flotte blogger! Vel, jeg hopper i det.

Jeg nominerer Virtuella, fordi hun alltid er så positiv og lager de nydeligste ting,
Bim fordi hun har fått ny lekker blogg og fordi hun er så flink til å trene,
Dinemor fordi jeg savner henne her ute,
og Ingrid Hanne fordi hun var den som viste meg denne fantastiske virtuelle verdenen! 
Og kanskje noen av dere har blitt nominert før, men det gjør da slett ingen ting!
Ta det som et stort fint kompliment!

Gjett om vi har vært spente her i huset en stund! Det er ganske nervepirrende å gå og håpe på noe en inderlig ønsker skal skje skal bli en realitet, mens skjær i sjøen rundes ett etter ett. Men nå er endelig alt i orden! Youppi! Leiekontrakten er underskrevet, banklånet godkjent og i dag er også noen vegger iført ny tapet, så nå er det en herlig realitet at....



...om bare noen få uker åpner datteren min og en venninne

Fryd for øyet

en spennende blomster-og interiørbutikk i splunka nye lokaler
på Kaldnes Brygge!



Jeg ønsker dere all mulig lykke til på veien,
jentene mine! Dette blir topp! Og nå er dere i gang!
Jippi!!!

Stabburet

Jeg lovet dere å fortellemer om mitt spennende besøk fra Québec og vår fine tur til Telemark, så her kommer fortsettelsen! Som avtalt møttes Carole og jeg grytidlig lørdag morgen på jernbanestasjonen i Drammen, hun kom fra Oslo med tog, og jeg med bil hjemmefra. Følelsen jeg hadde fått av at hun var et varmt og flott menneske viste seg å stemme godt, og vi fant tonen umiddelbart. Dagen hos Bjørg i Svartdal ble utrolig flott, kjempehyggelig og veldig lærerik, særlig for meg, som ikke visste noe særlig om mohairgeiter fra før. Nå vet jeg litt mer om mangt, om kvalitet på ulla og nødvendigheten av å blande inn andre fibre for å kunne klare å spinne den lange ulla, om hudproblemer, foring og avl, om vaksinasjon og rovdyrtrusler, om plantefarging og veving, og -bonus- jeg har fått et lite inntrykk av et vakkert område i Norge og hyggelige mennesker jeg ikke kjente fra før ! Det var ikke lite på en dag!    



I et hyggelig verksted, som fungerte som vevstue, kontor og butikk ble vi varmt mottatt av Bjørg og noen av hennes medarbeidere, som vevde, strikket og hjalp til med diverse arbeid.
Her er de i gang med et nydelig pledd vevd i Bouclégarn i skjønne lavendel og grønne toner, men dessverre kommer ikke fargene helt godt frem på bildet.


Fristelser overalt!


Gamle karder og....



Lillefix, de har feller og små bløte skinn fra kjeene, det er det mykeste jeg har kjent noengang!

De to oppdretterne hadde mye å snakke om, og masse til felles, men det viste seg også at mye var foskjellig. Vi snakket fransk, engelsk og norsk om hverandre, det var veldig morsomt. Det som overrasket meg litt var at det var såpass vanskelig å forstå canadiskfransk, det var masse som gikk meg hus forbi, gitt ;) Vi gikk oppover i åsen, en halvtimes bratt tur for å se på noen av geitene til Bjørg. Tilsammen har hun 35 geiter, som var spredd litt rundtomkring på forskjellige beiter. Der oppe på ca 750 meters høyde over havet var det såvidt begynt å bli høstfarger, og flott utsikt.



 
Skjønne krøllgeiter

Timene fløy, og etter en herlig lunsj og enda mer prat var det på tide å dra hjemover. Men først var det tid for de herligste fristelsene, ja garn, nettopp, du skjønte det du! Som vanlig når jeg står foran hyller med lekkert, blir jeg nesten lammet og klarer ikke å velge, og noen ganger kommer jeg ut omtrent tomhendt, dum som jeg er! Men denne gangen tok jeg skjeen i en annen hånd! Jeg handlet ikke så mye, for jeg vet jeg kan få anledning igjen senere, men du verden så lekre farger og mye å velge i!


Dette skjønne supermyke garnet er altså spunnet av Bjørgs egne geiter. Til venster er Mohair bouclé ( (78% Mohair, 13% Mérino og 9 % Nylon, og de fem buntene til høyre er Kid Mohair (75% Mohair og 25% Merino), nydelig garn med en helt spesiell glans.



Denne bunten fikk jeg av Carole, og kommer fra hennesegen ull. Det er Kid Mohair, nydelig og mykt, det også.


Jeg er så fascinert av merkelappen på garnet, med bilde av hennes premiebukk Malikou le magnifique. Herlig, ikke sant?

NB:
 Bjørg på handelsstevnet i Skien denne uken, jeg anbefaler det varmt for dere som bor i nærheten der! Kanskje jeg tar meg en tur til helgen også!

  

Jeg MÅ fortelle dere om den fantastisk gode nyheten vi fikk i går!



Vi har jo som kjent tre katter, og alle tre er nokså gamle, to er 14 år, og en er 13 år. Derfor var det ikke så overraskende da en av dem begynte å skrante i vinter, det er jo dessverre livets gang. Josefine er vår absolutte yndling, hun er akkurat slik en pus skal være, kjælen, rolig og trygg både på seg selv og på oss tobente. Hun snakker med oss, til og med, og er bare helt skjønn!

Men i vinter, altså. Da begynte hun å kaste opp, hver dag. Vi tok henne med til dyrlegen, som sa at hun led av begynnende nyresvikt, et ganske vanlig problem for eldre katter, og det eneste man kunne ha gjort var nyretransplantasjon, men det var selvfølgelig helt uaktuelt. Hun kunne godt leve en stund, men dette ville helt sikkert utvilke seg, og det kunne også skje raskt, sa veterinæren. 
Vi var selvfølgelig veldig lei oss, og brukte mange måneder på å venne oss til tanken om at vi snart ville miste lille Josefine. Vi var klare på at den dagen hun ikke lenger har et godt kattteliv, da ville vi la henne dø, for lide, det skulle hun ikke.



Våren gikk, og Josefine fortsatte å kaste opp, mer eller mindre, til tross for at hun kun spiste spesialfor, og det var hetl slutt på proteinrike godbiter, doctors order. Josefine ble tynnere og tynnere, og vi mistenkte at hun ikke likte foret. I sommer tok vi henne med på hytta, og som du kanskje vet er det museår i år. Josefine er en skikkelig ivrig jeger, og allerede etter kort tids musejakt, begynte hun å legge på seg. Hun kviknet mer og mer til jo mer mus hun fanget, og vi klødde oss i hodet. Dette stemte ikke! Med nyresvikt skulle hun ikke bli bedre av å spise mus, tvert imot! Vi begynte å tvile på diagnosen, og begynte samtidig å lure på om hun feilte noe annet, og kanskje noe enda verre. Så det første vi gjorde da vi kom hjem var å ta henne med til veterinæren for å dobbeltsjekke diagnosen. Det ble gjort med en enkelt blodprøve, som viste, ja hva tror du - at Josefine er frisk som en fisk! Det er ingenting i veien med nyrene, og ikke noe annet er galt heller!
Det eneste som plager henne litt er trolig en katteversjon av sure oppstøt, så nå har vi byttet for igjen. Josefine er kjempefornøyd, dette smaker mye bedre, og vi , ja vi er utrolig glade og gleder oss med en pus som skal leve og male og mjaue og ha det godt - lenge lenge, håper vi! 
Akkurat nå ligger hun og maler tett inntil meg, og vi storkoser oss, begge to!
(Jeg hadde tenkt å legge ut flere bilder, men det funker ikke nå, så jeg sparer dem til senere)

Nå må jeg fortelle dere om mitt nye bekjentskap og alt det merkverdige som kan skje når man har en liten blogg og dermed et følehorn ute i den store verden! For et par uker siden fikk jeg en kjempehyggelig mail fra en canadisk strikkeglad dame som hadde kommet over den franske bloggen min. Hun holdt da på med å planlegge en tur til Oslo og Bergen, og hadde et meget spesielt ønske, som hverken ambassaden eller noen nettside hadde kunnet hjelpe henne med. Jeg var hennes siste håp, skrev hun! Jeg? Hehe. hva kan vel jeg gjøre, tenkte jeg i mitt stille sinn, før jeg leste videre.

Carole fortalte at hun driver oppdrett av disse sjarmerende krøllgeitene i Quebec, og ville veldig gjerne komme i kontakt med noen  som driver med det samme i Norge, for å diskutere forskjellig typer problematikk om oppdrett og for å se hvordan man videreformidler ulla til strikking og veving her hos oss.
Det spesielle spørsmålet hun hadde, var om jeg kjente til noen på Vestlandet som drev oppdrett av angorageiter! Ikke er jeg veldig godt kjent på Vestlandet, og lite visste jeg om angorageiter, men prøve å hjelpe kunne jeg, så jeg satte i gang med å lete rundt på internett og samle informasjon.
Ganske raskt kom jeg over Bjørg i Telemark, en kjempekoselig dame som bor på en fantastisk gård, så jeg kontaktet henne. Det viste seg å bli mer fullklaff enn noen kunne tenke seg. Ikke bare driver hun angorageitoppdrett, men i tillegg får hun spunnet og farget garnet, og hun har noen som både strikker og vever for henne. Og av alle ting, hun holder på å planlegge en tur til Canada for å kjøpe en spinnemaskin som ikke fås andre steder. Alt dette meldte jeg tilbake til Carole i Canada, som, ja gjett, visste masse om denne maskinen, og som kunne henvise Bjørg til en venninne for å diskutere problemer med maskinen. Bjørg ville veldig gjerne ha besøk av Carole, her var det klart at besøket ville være nyttig for dem begge! Så jeg satte i gang, for å hjelpe Carole å finne en måte å komme seg til Telemark, med buss fra Oslo der hun skulle bo på hotell! i tillegg sendte jeg henne tips om Folkemuseet, Husfliden, Norway Design og litt annet, og hjalp henne å finne Tekstilmuseet i Salhus, Dale fabrikker pluss pluss.



Det måtte jo gå slik at jeg fikk mer og mer lyst til å bli med på turen! Så, for å gjøre en lang historie kort, på fredag skal jeg til Svartdal med en vllt fremmed dame fra et annet kontinent!  Vi skal møtes på jernbanestasjonen i Drammen tidlig fredag morgen, og ingen av oss vet hvordan den andre ser ut! Vi bevarer mysteriet, og jeg har et stort med et smil om munnen når jeg tenker på vårt møte, men Carole sier at jeg kommer til å se henne med en gang, hun er den damen som ser mest forfjamset ut! Jeg er helt sikker på at vi får en uforglemmelig tur sammen! Dette er bare kjempegøy, og jeg gleder meg veldig! Klart jeg kommer til å fortelle dere om hvordan dette går!

BÆÆÆ :)