Nå må jeg fortelle dere om mitt nye bekjentskap og alt det merkverdige som kan skje når man har en liten blogg og dermed et følehorn ute i den store verden! For et par uker siden fikk jeg en kjempehyggelig mail fra en canadisk strikkeglad dame som hadde kommet over den franske bloggen min. Hun holdt da på med å planlegge en tur til Oslo og Bergen, og hadde et meget spesielt ønske, som hverken ambassaden eller noen nettside hadde kunnet hjelpe henne med. Jeg var hennes siste håp, skrev hun! Jeg? Hehe. hva kan vel jeg gjøre, tenkte jeg i mitt stille sinn, før jeg leste videre.

Carole fortalte at hun driver oppdrett av disse sjarmerende krøllgeitene i Quebec, og ville veldig gjerne komme i kontakt med noen  som driver med det samme i Norge, for å diskutere forskjellig typer problematikk om oppdrett og for å se hvordan man videreformidler ulla til strikking og veving her hos oss.
Det spesielle spørsmålet hun hadde, var om jeg kjente til noen på Vestlandet som drev oppdrett av angorageiter! Ikke er jeg veldig godt kjent på Vestlandet, og lite visste jeg om angorageiter, men prøve å hjelpe kunne jeg, så jeg satte i gang med å lete rundt på internett og samle informasjon.
Ganske raskt kom jeg over Bjørg i Telemark, en kjempekoselig dame som bor på en fantastisk gård, så jeg kontaktet henne. Det viste seg å bli mer fullklaff enn noen kunne tenke seg. Ikke bare driver hun angorageitoppdrett, men i tillegg får hun spunnet og farget garnet, og hun har noen som både strikker og vever for henne. Og av alle ting, hun holder på å planlegge en tur til Canada for å kjøpe en spinnemaskin som ikke fås andre steder. Alt dette meldte jeg tilbake til Carole i Canada, som, ja gjett, visste masse om denne maskinen, og som kunne henvise Bjørg til en venninne for å diskutere problemer med maskinen. Bjørg ville veldig gjerne ha besøk av Carole, her var det klart at besøket ville være nyttig for dem begge! Så jeg satte i gang, for å hjelpe Carole å finne en måte å komme seg til Telemark, med buss fra Oslo der hun skulle bo på hotell! i tillegg sendte jeg henne tips om Folkemuseet, Husfliden, Norway Design og litt annet, og hjalp henne å finne Tekstilmuseet i Salhus, Dale fabrikker pluss pluss.



Det måtte jo gå slik at jeg fikk mer og mer lyst til å bli med på turen! Så, for å gjøre en lang historie kort, på fredag skal jeg til Svartdal med en vllt fremmed dame fra et annet kontinent!  Vi skal møtes på jernbanestasjonen i Drammen tidlig fredag morgen, og ingen av oss vet hvordan den andre ser ut! Vi bevarer mysteriet, og jeg har et stort med et smil om munnen når jeg tenker på vårt møte, men Carole sier at jeg kommer til å se henne med en gang, hun er den damen som ser mest forfjamset ut! Jeg er helt sikker på at vi får en uforglemmelig tur sammen! Dette er bare kjempegøy, og jeg gleder meg veldig! Klart jeg kommer til å fortelle dere om hvordan dette går!

BÆÆÆ :)